Ansvar når KI brukes ulikt av ulike behandlere

Ingress

KI-verktøy brukes sjelden helt likt av alle behandlere i en klinikk. Noen bruker dem aktivt som støtte i vurderinger og dokumentasjon, andre mer sporadisk – eller på helt andre måter enn opprinnelig tenkt.

Denne variasjonen oppstår ofte uten eksplisitte beslutninger eller felles avklaringer. Likevel kan den få betydning for kvalitet, dokumentasjon, pasientsikkerhet og etterprøvbarhet.

Denne artikkelen forklarer hvordan ulik KI-bruk mellom behandlere skaper et ansvarsspørsmål på organisasjonsnivå, hvorfor dette handler om praksisavvik – ikke bare systemvalg – og hva som bør være på plass for å håndtere dette som et styringsansvar.

Hva menes med ulik KI-bruk i klinikken?

Ulik KI-bruk viser til variasjon i hvordan behandlere faktisk anvender samme KI-verktøy i arbeidshverdagen.

Dette kan for eksempel innebære at:

– noen behandlere bruker KI aktivt i forberedelse og vurdering, andre ikke
– KI brukes i ulike deler av pasientforløpet avhengig av behandler
– output tolkes og vektlegges forskjellig
– KI brukes mer eller mindre kritisk, med ulik grad av overstyring
– enkelte bruker verktøyet til formål det ikke var ment for

Slik variasjon er i seg selv ikke uvanlig. Spørsmålet oppstår når ulik praksis gir ulike beslutningsgrunnlag, ulik dokumentasjon eller ulik kvalitet i tjenesten.

Hvor oppstår ansvarsspørsmålet?

Ansvarsspørsmålet oppstår når virksomheten tillater – eksplisitt eller implisitt – at KI brukes på vesentlig ulike måter uten å vurdere konsekvensene.

Dette viser seg særlig på tre nivåer:

1. Kvalitet og likebehandling
   Når KI påvirker vurderinger eller dokumentasjon ulikt, kan pasienter i praksis møtes med ulike arbeidsformer og beslutningsgrunnlag.

2. Etterprøvbarhet
   Hvis KI inngår i arbeidet på ulike måter, blir det vanskelig å forstå i ettertid hvordan vurderinger faktisk ble gjort.

3. Ansvar og styring
   Når praksis varierer, men ingen har definert hva som er korrekt eller forventet bruk, oppstår et styringsvakuum.

Dette er ikke primært et spørsmål om den enkelte behandlers valg, men om virksomhetens ansvar for felles praksis.

Vanlige misforståelser

«Dette handler om personlig arbeidsstil»

Når KI påvirker faglige vurderinger og dokumentasjon, er det ikke lenger bare et spørsmål om stil. Da er det en del av klinikkens samlede praksis.

«Erfarne behandlere må få bruke KI slik de vil»

Faglig skjønn er sentralt, men frihet forutsetter felles rammer. Uten avklarte forventninger blir variasjon ustrukturert.

«Så lenge KI er frivillig, er ansvaret individuelt»

Frivillig bruk fritar ikke virksomheten for ansvar dersom bruken påvirker kvalitet, prioritering eller dokumentasjon.

«Dette kan håndteres ved behov»

Når ulik praksis først har satt seg, er den vanskeligere å endre. Manglende styring tidlig gjør avvik til normaltilstand.

Hva bør være på plass i praksis?

For å håndtere ulik KI-bruk som et styringsspørsmål bør virksomheten ta ansvar for praksisnivået – ikke bare systemnivået.

Det innebærer blant annet:

– Avklart formål og forventet bruk
Det bør være tydelig hva KI skal brukes til, og hvilke deler av arbeidet den ikke skal påvirke.

– Felles forståelse av korrekt bruk
Behandlere bør ha en delt forståelse av hvordan KI inngår i arbeidsflyt og vurderinger.

– Rom for faglig skjønn innenfor rammer
Variasjon kan være legitim, men bør skje innenfor avklarte grenser.

– Oppmerksomhet på praksisavvik
Ulike bruksmønstre bør følges med på, ikke for å kontrollere individer, men for å forstå samlet praksis.

– Dokumentasjon av hvordan KI inngår i arbeidet
Når KI brukes ulikt, bør dette være kjent og håndterbart i styringen.

Slik flyttes fokus fra «hvem gjorde hva» til «hvilken praksis tillater vi».

Acteras rolle i dette

Actera er etablert for å gi tannhelsevirksomheter struktur rundt ansvarlig bruk av KI.

Vi jobber ikke med teknologiutvikling eller kliniske beslutninger, men med styringsstruktur, ansvarslinjer og dokumentasjon – slik at KI kan brukes på en trygg, forutsigbar og etterprøvbar måte.

Avsluttende betraktning

Ulik KI-bruk mellom behandlere er ikke et avvik i seg selv, men blir et ansvarsspørsmål når variasjonen påvirker kvalitet, likebehandling og etterprøvbarhet.

Å ta ansvar for praksis innebærer å gjøre forventninger, rammer og faktisk bruk synlig. Når dette håndteres på organisasjonsnivå, kan KI støtte faglig skjønn uten å skape uønskede praksisforskjeller.